Arbeidsområder

Deling skal for ektefeller skje når partene er blitt separert og en avtale om deling inngått under ekteskapet er ikke gyldig med mindre den er inngått ektepakts form og tinglyst. For samboere stiller det seg litt annerledes, ved at de til enhver tid kan inngå samboeravtale. Som allerede nevnt, kan det være at en slik i så fall er helt eller delvis ugyldig eller gir rom for ulike tolkninger.

Det er ingen tidsfrist for når delingen må være ferdig. Det bør imidlertid ikke ta for mange år, for da risikerer en uoversiktelige problemstillinger knyttet til bevis og en kan få påstander fra den ene om at boet er oppgjort for lang tid siden. Det anbefales derfor at skiftet foretas i løpet av de 2 første årene etter samlivsbruddet.

Verdiene i boet ved separasjonstidspunktet skal som hovedregel deles likt, etter at det er gjort fradrag for gjeld. Gjeld skaper særlige spørsmål, og vi viser til en egen artikkel vi har skrevet spesielt om dette temaet.

Den av partene som har brakt med seg verdier inn i ekteskapet og som ”klart” er i behold da separasjonen finner sted, kreve dette skjevdelt, Vi viser til en egen artikkel vi har skrevet om temaet skjevdeling.

Ingen av ektefellene har i utgangspunktet noe fortrinn til å overta det som har vært familiens bolig, med mindre det dreier seg om en landbrukseiendom eller eiendom som har vært slektseiendom for den ene av partene. Loven er slik at dersom den ene utover det nevnte skal ha noe fortrinn foran den andre, så må det foreligger spesielle grunner for dette.

Et eksempel på dette er at små barn skal ha bosted hos den ene forelderen, så kan dette være et slik grunn. Slike spesielle grunner kan også medføre at den ene får bruksrett til boligen etter separasjonen, til tross for at det er den andre som skal overta boligen til eie.

Dersom partene ikke blir enige om hvem som skal overta, kan hver av dem kreve boligen solgt. Dersom de heller ikke blir enige om et salg, må begjæring om tvangssalg sendes til retten. Ved et salg, vil hver av ektefellene har forkjøpsrett i forhold til utenforstående interessenter.

I de fleste tilfeller blir partene enige om hvem som skal overta boligen, og eventuell tvist vil da dreie seg hva den ene skal betale den andre for dette. Det vanlige er da at hver av partene kontakter sin egen takstmann, og får laget en vurdering. Dersom de ikke makter å bli enige om prisen ved en slik fremgangsmåte, kan hver av dem kreve skiftetakst gjennom retten. Det er sjelden at dette medfører noe annet enn en unødvendig utgift for partene ettersom det er de samme takstprinsipper som gjelder også ved skiftetakst. I tillegg tar det betydelig lenger tid forfør en får avklart hvilket beløp som skal legges til grunn.

Det er for øvrig verdien på tidspunket da det ble bestemt hvem som skulle overta boligen som skal legges til grunn for takseringen. Dette kan få stor betydning i de tilfeller det aktuelle skifteoppgjør drøyer ut i tid, og det er prisendring i markedet.

Det er ikke store forskjeller mellom ektefeller og samboere, så lenge partene bor sammen i parforhold. Ved et samlivsbrudd er det annerledes.

Oppgjøret ved skiftet skal skje i samsvar med eventuell avtale som er inngått mellom partene (samboeravtale). Dersom det ikke er inngått samboeravtale, vil regelen være at hver av partene overtar det den selv eier.

Med dette siktes til det vedkommende har anskaffet for egne midler. Det vil her ofte oppstå bevisspørsmål, for eksempel hvor det har vært helt eller delvis sammenblandet økonomi, så som hvor den ene har betalt husholdningen mens den andre har brukt sine midler på nedbetaling av renter og avdrag på huslån. I så fall er det naturlig å se det slik at begge har brukt midler på det samme, forutsatt at det dreier seg om sammenlignbare størrelser.

Det forekommer at den ene av partene i forbindelse med samlivsbruddet hevder at samboeravtalen er urimelig; for eksempel at vedkommende ikke hadde forstått innholdet, blitt presset eller lignende. Det er mulig å korrigere eller sette urimelige samboeravtaler til side, jf. avtaleloven § 36, men det skal svært mye til før retten vil gjøre dette.

Ved lange samliv (over 15 år), så kan det tenkes at en hjemmeværende kan kreve "kompensasjon" for sin innsats for familien fra den annen, som for eksempel har hatt god inntekt og verdistigning på eiendom (såkalt husmorprinsippet). Dette da ut fra et berikelsessynspunkt, ved at den ene har lagt til rette for at den andre har kunnet fremskaffet sine inntekter. Dette beror på en konkret vurdering, og det anbefales åpenbart å kontakte advokat for en betenkning om dette ved oppløsning av lange samboerforhold.

Det er ikke uvanlig at partene anskaffer eiendeler sammen. Da oppstår et såkalt sameie, som reguleres av sameieloven under parforholdet. Ved skifteoppgjøret, får imidlertid sameieloven mindre betydning; med mindre det dreier seg om en fast eiendom og partene er uenige om denne skal selges (sameieloven § 15).

Dersom partene har anskaffet eiendeler i sameie, er det i utgangspunktet naturlig å tenke seg at de er likeverdige sameiere i forhold til en senere deling ved et samlivsbrudd. Den som hevder at den har større eierandel enn den andre, har i så fall bevisbyrden for at denne har "tilført" større del til anskaffelsen. I så fall har vedkommende krav på tilsvarende større del ved skifteoppgjøret.

Husstandsfellesskapsloven kan tenkes å regulere noe av skifteoppgjøret, således retten til å overta felles bolig og innbo ved samlivsbrudd. Loven gjelder bare dersom samlivet har vart i minst to år, eller dersom de har eller venter barn sammen.

Dersom "sterke grunner" taler for det, kan den ene samboeren kreve å overta tidligere bolig eller leiekontrakt etter denne loven. Det samme gjelder retten til å overta deler av innboet, eksempelvis en spesialtilpasset bil. I begge tilfeller dreier dette seg om "naturalkrav", dvs. at den som overtar må betale markedspris til den andre.

Selv om det er inngått en samboeravtale, vil denne helt eller delvis kunne bli "satt" til side av de nevnte bestemmelser i hustandfellesskapsloven.